250!

Beer Sagas is usually a beer blog in English. This 250th post is the first ever in Norwegian. It discusses Norwegian alcohol politics. Please use Google Translate to read this text somewhat accurately in English.

Beer Sagas er en subjektiv, engelskspråklig blogg som tar for seg øl, ølopplevelser og reiser. Dette er postering nummer 250, og for å markere jubiléet publiseres det denne gangen en tekst på norsk om ølpolitikk.

Norge er annerledes. Norge er spesiell. Økonomien vår har andre vilkår enn det vi finner mange andre steder i verden. Vi har et velferdssamfunn mange utenom Norge misunner oss. Selvsagt er det ting med Norge som kunne vært bedre, men i det store og hele har vi det veldig godt her på berget.

Turistene liker Norge. De skryter av flott natur og imøtekommende innbyggere. Fjorder, Nordkapp og uberørt natur er blant det vi kan tilby, og det er grunn til å være stolt av det. Men turistene klager på prisnivået her til lands. Mange turister står over norgesbesøket av den grunn, mens andre fyller opp bobilen med vått og tørt før hjemlandet forlates. De har rett og slett ikke råd til å betale norske priser.

Det samme ser vi med motsatte fortegn. Strømmen av østlendinger som inntar de vestlige delene av Sverige for å kjøpe flesk, godteri, sprit og øl på et annet prisnivå er stor. Östersund lokker befolkningen i Trøndelag med blant annet en fillial av Systembolaget, mens finske matvarepriser og mulighetene på Alko har fått mange fra Nord-Norge til å ta turen over grensen til Finland. Og da har jeg ikke nevnt de millioner av kroner vest- og sørlendinger legger igjen i taxfree-butikkene på danskebåtene.

Dette er en ølblogg, og jeg skal være en av de første til å slå fast at enkelte deler av norsk alkoholpolitikk er feilslått. Tradisjonelt har Norge vært annerledes. De siste hundre årene er Norge ett av få ikke-muslimske land som har hatt et alkoholforbud. I dag fremstår landet med en restriktiv alkoholpolitikk, høye avgifter, statlige vinutsalg, begrensede salgstider for alkoholvarer og krav til dem som får tildelt skjenkebevillinger.

Mye av den gjeldende alkoholpolitikken i Norge er både riktig og viktig, men det finnes trekk vi bør tenke over. Er det ikke tåpelig at man selv inne på puber og utesteder må teipe over varemerker fordi det regnes som alkoholreklame? Og nåde den pubvert som ønsker å drive forbrukeropplysning ved å gi bakgrunnsinformasjon om ølet som selges på en norskspråklig hjemmeside!

Prisnivået er også latterlig høyt. Spesielt tåpelig er prisene på utestedene, som skremmer bort både turister og fastboende. Hvem unner seg en halvliter lagerøl til nesten hundrelappen når man heller kan drikke minst tre øl hjemme til samme prisen. Likevel er prisene i dagligvarebutikkene for høye. Dette fører til handelslekkasje til Sverige, Danmark og Finland, og jeg er overbevist om at smuglingen inn i landet er mye større enn de offisielle oversiktene viser.

Jeg synes heller ikke noe om at salgstidene for øl ikke stemmer overens med butikkenes åpningstider. La butikkene ha ølsalg så lenge de er åpne! En norsk komiker sa det greit på tv en gang: Samfunnsproblemet er ikke de som vil kjøpe øl mellom klokken 8 og 10 på kvelden, men de som må ha øl mellom klokken 8 og 10 på morgenen!

Makrobryggeriene bør også gå i seg selv i utvalget de tilbyr norske kunder. Må hvert bryggeri ha fire-fem ulike lyse lagerøl som strengt tatt er temmelig like på smak? Selv kjøper jeg ikke norsk industrilagerøl når jeg for eksempel kan få tsjekkisk kvalitetspilsner til omtrent samme prisen på et norsk supermarked. Det norske ølet er rett og slett ikke like godt!

Jeg er overbevist om at bryggerne hos for eksempel Ringnes og Hansa er særdeles dyktige i jobben sin, men at det er økonomene som i praksis bestemmer hva som skal brygges. Et mer spennende produktutvalg i butikkhyllene er nødvendig. Hva med en IPA eller en Bitter, Ringnes? Og hvorfor ikke prøve en Mild eller en Stout, Hansa? Vi trenger ikke flere premiumskjærgårdssommerplatinumpils nå!